Etter å ha hatt litt vanskar med å takle antibiotikakurane mot borreliaen, har eg no fått eit nytt behandlingsopplegg som fungerer. Og det utan å svi hol i magen! :D I tillegg til Doxylin morgon og kveld, tek eg no også Azitromax, men i halve dosar og berre to dagar på rad. Etter dette har eg to dagar pause, før eg igjen tek Azitromax. Slik går dagane.
Denne behandlingsforma vert kalla "Puls therapy", og går ut på at ein tek antibiotika to eller tre dagar på rad i ei veke. Normalt sett kan dette føre til at ein kan gje større og auka dosar. Dessutan kan ein gje fleire toksiske medisinar med større tryggleik. Ein trur også at dette er ein meir effektiv behandlingsmåte, som lettare kan tilpassast livsstilen, og lommeboka, til pasientane.
Bakdelen er at det tek lenger tid. Slik behandling varer gjerne i mi minimum ti veker, og må ofte halde fram i meir enn tjue veker. Ifølgje Joseph J. Burransascano jr (forfattaren av "Advanced topics in Lyme Disease. Diagnostic hints and treatment guidelines for lyme and other tick born illnesses"), ligg effektiviteteni dette behandlingsregimet i at det tek 48-72 timar med kontinuerleg bactericidal antibiotikanivå for å drepe spirochete (dette er ei av formene borrelia-bakterien kan ta). Likevel tek det meir tid enn dei to til fire dagane mellom pulsane før spirocheten kjem til hektene igjen. Ergo vinn antibiotikaen på sikt, sjølv om ein altså må smørje seg med tolmod.
I tillegg til pulsing av antibiotika, kjem behandlinga av borreliasuppa eg har under såkalla "combination therapy". Dette vil seie at ein bruker to eller fleire ulike typar antibiotika samtidig for å få ein synergieffekt av antibiotika, og "compensate for differing killing profiles and sites of action of the individual medications". Denne måten å behandle på dekkjer alle dei tre kjende formene for Borrelia burgdorferi (Bb).
Den største hindringa i denne behanlingsforma, seier Burransascono jr, er at ein kan få GI intoleranse (altså glutenallergi) og "yeast superinfections". Slik eg forstår det, vil dette seie at ein kan få ein slags gjæringsprosess i kroppen, med utslag som til dømes sopp. Det vert likevel poengtert at ein kan lett kan førebyggje desse biverknadane. Sjølv tek eg til dømes Bio-dolphilus for å beskytte magen mot antibiotikaen. I mitt behandlingsopplegg skal eg også unngå å ete kveitemjøl, sukker, frukt og andre slag raske karbohydratar, nettopp for å unngå dette. I tillegg skal eg ikkje ete svinekjøt, storfekjøt, drikke alkohol eller kaffi. Dette har samanheng mellom anna med at blodet ikkje skal bli for surt, samt unngå svingningar i blodsukkeret: "It has been suggestet that when Bb is within a cell, it is held within a vacuole and bathed in a fluid of low pH, and this acidity may inactivate this class of antibiotics".
Uansett; Fordelane er langt større enn ulempene! Å planlegge måltid slik at dei ikkje inneheld matvarer som ikkje går overeins med kurane, har eg fått rimeleg bra kontroll på. Men eg må tilstå at det er litt stress å alltid måtte planlegge dagen ut frå tablettar og måltid. Det positive er at eg toler kurane rimeleg bra, sjølv om eg ikkje er oppegåande meir enn ein liten time eller ti etter at eg har tatt Azitromax. Deretter blir eg inderleg utmatta, og må sove ei stund før eg klarer å komme meg på beina igjen. Vel,vel.. ekte krigarar søv når dei kan! :D
I neste veke skal eg byrja på Plaquelin som candy nr tre, og håpet er at det går finfint!
Kosthald Hypermobilitetssyndrom Hypothyreose Trening
fredag 13. juli 2012
torsdag 12. juli 2012
Heimelaga sjokolade er fantastisk!
Sunn sjokolade, med godt samvit
Heilt utan skumle tilsetjingsstoff, og heilt utan sukker.Her er ei "litt på slumpen oppskrift", som fungerer kjempebra.
Eit par bitar med økologisk
Kakaosmør
Ein neve Kakao-nibs
Litt Bourbon-vanilje
Cocosa
Tørka blåbær, aprikos (eller det du måtte like)
Nøtter etter ønske
Bruk økologiske ingrediensar, så vert sjokoladen sunnare og smaker betre.
Smelt kakaosmøret i ei glasskål som du har i vannbad. Bruk låg temperatur; kakaosmøret smeltar ved 32 grader. (Dessutan vert næringstoff og smak øydelagde om du smeltar det direkte i panna)
Bland inn ein liten neve kakaonibs, bourbon-vanilje etter smak og ein liten neve med hakka, tørka blåbær. Eg pleier også å ha i litt hakka nøtter, td macadamianøtter om eg er i humør til det. ;)
Så har du berre sjokoladen oppi sjokoladeformer, og set den i kjøleskåpet. Der toler den å stå ei god stund, i lufttett boks.
(Her er dei sørgelege restane etter at vi hadde ete opp dei beste. Note to self; ta bilete FØR servering).
Fordelen med denne sjokoladen, er at sidan kakao-nibsa' ikkje har blitt varma opp meir enn ca 41 grader før dei kom i pakken, er dei fulle av næringsstoff og antioksidantar. (Rå kakao utklassar lett både bær og frukt). I tillegg får du mykje magnesium, som er viktig for funksjonsevna til både hjartet og hjernen. Også jern finn ein mykje av i rå kakao.
Dessutan er det ei aminosyre som heiter tryptofan som finst i rå kakao. Denne skal gjere det lettare å slappe av, og gjev betre søvn. Har du i tillegg oppi Cocosa, får du også i deg omega 3 og omega 6.
Og om du blir glad og lykkeleg når du et desse godbitane, så er ikkje det så rart; I sjokolade har ein funne Penylethylamine (PEA). Detter eit stoff som liknar på adrealin, og som vert skapt og frigjort i hjernen når vi er forelska. ;)
søndag 8. juli 2012
Eit sinn i balanse
Sett på spissen er det i dag viktigare å pleie sprettrumpa enn hjernen og sinnet. Det overdimensjonaliserte fokukuset på kropp er eit påfallande trekk ved vår vestlege kultur anno 2012, kor deprimerande dette enn er. Media og reklamebyråa vert aldri leie av å
melde korleis såkalla ekspertar meiner at vi bør sjå ut, og korleis vi
kan klare å oppnå dette. Ser ein på opplagstala til aviser og magasiner, samt sendeskjema til fjernsynskanalane, er publikum i dag tilsynelatande umettelege på dette.
Dessverre har ikkje sinnet same plass i samfunnet. Folk flest blir vel gjerne ikkje merksame på dette før den heilage kroppen ikkje fungerer slik den skal, eller noko i livet skjer seg. Medan kroppen i dag er mange menneske sitt midddel til å demonstrere kor vellukka ein er på sosiale nettstader, er sinnet framleis noko som folk flest ikkje pratar så mykje om. Særleg dei sidene av sinnet som omfattar emosjonar (kjensler). Det fell folk mykje lettare å spørje korleis det går med ein knekt finger, enn korleis det går med psyken. For kva i alle dagar kan ein komme å få til svar då? Og kva skal ein seie så? Kanskje er det derfor vi nordmenn er så kjappe til å svare "Jo, det går bra. Med deg då?" når ein får spørsmålet.
Og ein sit heller ikkje heime og jublar kvar dag, sjølv om ein er sjukmeld og seier "at det går bra".
Det å leve i uvissa, men store smerter er jo ikkje enkelt. Særleg dersom ein ikkje har eit stort kjøtsår på utsida som er enklare for folk å forhalde seg til enn kronglete latinske namn på diagnoser. Personleg synest eg at det vanskelegaste har vore å akseptere at eg ikkje klarer å jobbe enno, samt møtet med legar og behandlarar som ikkje har klart å finne ut kvifor kroppen ikkje fungerer, og personar som stadig spør "kvifor er du ikkje i arbeid". Ein blir også uroleg når ein ikkje er sikker på om ein kjem til å krepere eller ei.
Så til spørsmålet om korleis det går med sinnet. Og til det vil eg svare; opp og ned, men i hovudsak overraskande bra. Ingen dagar er jo like. Nokre dagar er fantastiske, og ein kan klare mykje. Som i går då eg var med på norsk-thailandsk bryllaup, og klarte å danse til to songar. (!) Andre dagar er direkte bedritne, og ein blir redd for symptom ein ikkje forstår, og fryktar at ein kjem til å stryke med før medisinar virkar. Heldigvis er dette heilt normalt. Eg vel å tru at det er variasjonen som gjer summen, slik at ein totalt sett kjem styrka ut av det.
Les bøker, sjå dokumentarar og filmar som tvingar ein til å tenkje på noko anna. Utvid horisonten.
Dette har vore noko av det eg har gjort for å få sinnet i balanse, når det har røynt på:
Og tilslutt; ein fantastisk klassikar:
Dessverre har ikkje sinnet same plass i samfunnet. Folk flest blir vel gjerne ikkje merksame på dette før den heilage kroppen ikkje fungerer slik den skal, eller noko i livet skjer seg. Medan kroppen i dag er mange menneske sitt midddel til å demonstrere kor vellukka ein er på sosiale nettstader, er sinnet framleis noko som folk flest ikkje pratar så mykje om. Særleg dei sidene av sinnet som omfattar emosjonar (kjensler). Det fell folk mykje lettare å spørje korleis det går med ein knekt finger, enn korleis det går med psyken. For kva i alle dagar kan ein komme å få til svar då? Og kva skal ein seie så? Kanskje er det derfor vi nordmenn er så kjappe til å svare "Jo, det går bra. Med deg då?" når ein får spørsmålet.
Sjå innover
Eg meiner at det er på tide at vi bør vende blikket meir innover. Rydde litt i sinnet. Og gje plass for påfyll av anna enn perfekte kroppar og historier om perfekte levde liv. For bak fasadene er kvardagen beviseleg ikkje slik ein kan få inntrykk av med perfekte partnarar, ungar og eit evig eventyr. Det er berre å sjå på skilsmissestatistikken og sjukefråverstala det, så ser ein det.Og ein sit heller ikkje heime og jublar kvar dag, sjølv om ein er sjukmeld og seier "at det går bra".
Det å leve i uvissa, men store smerter er jo ikkje enkelt. Særleg dersom ein ikkje har eit stort kjøtsår på utsida som er enklare for folk å forhalde seg til enn kronglete latinske namn på diagnoser. Personleg synest eg at det vanskelegaste har vore å akseptere at eg ikkje klarer å jobbe enno, samt møtet med legar og behandlarar som ikkje har klart å finne ut kvifor kroppen ikkje fungerer, og personar som stadig spør "kvifor er du ikkje i arbeid". Ein blir også uroleg når ein ikkje er sikker på om ein kjem til å krepere eller ei.
Så til spørsmålet om korleis det går med sinnet. Og til det vil eg svare; opp og ned, men i hovudsak overraskande bra. Ingen dagar er jo like. Nokre dagar er fantastiske, og ein kan klare mykje. Som i går då eg var med på norsk-thailandsk bryllaup, og klarte å danse til to songar. (!) Andre dagar er direkte bedritne, og ein blir redd for symptom ein ikkje forstår, og fryktar at ein kjem til å stryke med før medisinar virkar. Heldigvis er dette heilt normalt. Eg vel å tru at det er variasjonen som gjer summen, slik at ein totalt sett kjem styrka ut av det.
Tren sinnet
På same måte som ein må trene ein kropp til å takle auka belasting, bør ein også trene sinnet til å takle påkjenningar. Eg trur eit godt utgangspunkt er å erkjenne at ein som menneske er meir enn dei plagene ein har. Dessutan bør ein heller definere problema som utfordringar, og ikkje la problema definere kva ein kan gjere. Så må ein kneble den stemma inni seg som seier at "dette får du ikkje til, dette går aldri bra". Det meste går seg jo som regel til, og då ofte langt betre enn kva ein hadde trudd.Les bøker, sjå dokumentarar og filmar som tvingar ein til å tenkje på noko anna. Utvid horisonten.
Dette har vore noko av det eg har gjort for å få sinnet i balanse, når det har røynt på:
- Aksepterer kva ein står ovanfor, og fokuserer på kva ein faktisk kan gjere, i staden for det ein eventuelt ikkje kan gjere.
- Innsjå at ting tek tid. Det nyttar ikkje å stresse med å verte frisk. (Been there, done that)
- Tenk; det kunne vore verre! Og alt er heldigvis ein overgang.
- Hugs på at livet er no; gjer det beste ut av det som er. Som Richard Bandler sa; det beste med fortida er at den er.. over. :D Ifølgje Buddah er alt forgjengeleg, så heller ikkje jækelskap varer evig.
- Grin ein skvett ved behov, set på høg musikk og drikk ein liten cognac. Aldri så gale at det ikkje er godt for noko.
- Ver sosial. Det blir jo ikkje betre av å tenke tunge tankar om att. Orkar ikkje du å komme til verda, så får verda komme til deg.
- Ta grep om siutasjonen: lær deg mest mogeleg om eigen tilstand.
- Å gå seg ein tur kan gjere underverk; røyrsle frigjer endorfinar som er kroppen sine eigne lykkepiller.
- Om du har jævlige smerter, eller tunge tankar snik seg på: Legg deg flatt på golvet, is ned der du har vondt, spenn av kroppen og skru av hjernen. Pust roleg inn og ut. Må du tenkje på noko, så tenk på ein situasjon der alt berre var bra og du eigde verda. Tenk intenst på dette, og gjenopplev situasjonen like bra som då du var der. (Høyres spaca ut, men det fungerer med litt trening).
- Om du har jævlige smerter II: Assosier smertene med noko fint. Eg er mykje plaga med smerter i ein legg, der det føles som larvar et opp kjøtet under huda. Då er det mykje trivlegare å late att augene, og sjå føre seg ein fin, loden pusekatt som leikeklorar/bit ein i leggen.
- Aldri, aldri gje opp! :D
Og tilslutt; ein fantastisk klassikar:
fredag 6. juli 2012
Seks blinde menn, og ein elefant
Det er lett å komme til forhasta konklusjonar når ein står ovanfor noko ukjent og berre kjenner ein del av det store biletet, om ein er aldri så mykje ekspert.
A Hindu Parable
It was six men of Indostan
To learning much inclined,
Who went to see the Elephant
(Though all of them were blind),
That each by observation
Might satisfy his mind.
The First approached the Elephant,
And happening to fall
Against his broad and sturdy side,
At once began to bawl:
"God bless me! but the Elephant
Is very like a wall!"
The Second, feeling of the tusk
Cried, "Ho! what have we here,
So very round and smooth and sharp?
To me 'tis mighty clear
This wonder of an Elephant
Is very like a spear!"
The Third approached the animal,
And happening to take
The squirming trunk within his hands,
Thus boldly up he spake:
"I see," quoth he, "the Elephant
Is very like a snake!"
The Fourth reached out an eager hand,
And felt about the knee:
"What most this wondrous beast is like
Is mighty plain," quoth he;
"'Tis clear enough the Elephant
Is very like a tree!"
The Fifth, who chanced to touch the ear,
Said: "E'en the blindest man
Can tell what this resembles most;
Deny the fact who can,
This marvel of an Elephant
Is very like a fan!"
The Sixth no sooner had begun
About the beast to grope,
Than, seizing on the swinging tail
That fell within his scope.
"I see," quoth he, "the Elephant
Is very like a rope!"
And so these men of Indostan
Disputed loud and long,
Each in his own opinion
Exceeding stiff and strong,
Though each was partly in the right,
And all were in the wrong!
Moral:
So oft in theologic wars,
The disputants, I ween,
Rail on in utter ignorance
Of what each other mean,
And prate about an Elephant
Not one of them has seen.
Six Blind Men & the Elephant
From John Godfrey Saxe (1816-1887)A Hindu Parable
It was six men of Indostan
To learning much inclined,
Who went to see the Elephant
(Though all of them were blind),
That each by observation
Might satisfy his mind.
The First approached the Elephant,
And happening to fall
Against his broad and sturdy side,
At once began to bawl:
"God bless me! but the Elephant
Is very like a wall!"
The Second, feeling of the tusk
Cried, "Ho! what have we here,
So very round and smooth and sharp?
To me 'tis mighty clear
This wonder of an Elephant
Is very like a spear!"
The Third approached the animal,
And happening to take
The squirming trunk within his hands,
Thus boldly up he spake:
"I see," quoth he, "the Elephant
Is very like a snake!"
The Fourth reached out an eager hand,
And felt about the knee:
"What most this wondrous beast is like
Is mighty plain," quoth he;
"'Tis clear enough the Elephant
Is very like a tree!"
The Fifth, who chanced to touch the ear,
Said: "E'en the blindest man
Can tell what this resembles most;
Deny the fact who can,
This marvel of an Elephant
Is very like a fan!"
The Sixth no sooner had begun
About the beast to grope,
Than, seizing on the swinging tail
That fell within his scope.
"I see," quoth he, "the Elephant
Is very like a rope!"
And so these men of Indostan
Disputed loud and long,
Each in his own opinion
Exceeding stiff and strong,
Though each was partly in the right,
And all were in the wrong!
Moral:
So oft in theologic wars,
The disputants, I ween,
Rail on in utter ignorance
Of what each other mean,
And prate about an Elephant
Not one of them has seen.
Copyright © 1999 – 2012 Google
Om ein får ein sjukdom som det ikkje er så lett å finne ut av, skjer jo ofte følgjande; Etter at fastlegen har skrive ut ein haug sjukmeldingar, og reseptar på sterk medisin som ikkje fungerer, blir du henvist til spesialist for kvar kroppsdel og problemområde som skal undersøkjast. Dette innebærer at du gjerne må stå kring tre månader (eller meir) i kø for å komme til på sjukehuset.
For min eigen del stod eg difor fleire månader i kø for å komme til ved ortopedisk avdeling. Deretter måtte eg stå tre månader i kø for å komme til hjå nevrolog. Så følgde tre månader med venting for å komme til hjå revmatologisk avdeling. Det høyrer og med til historia at ein gjerne skal ha ein oppfølgingstime på kvar avdeling. Dette har for min del tatt i snitt ein månad ved dei fleste avdelingane.
(Ironisk nok har eg fått ulike diagnoser frå gang til gang, der den einaste fellesnemnaren har vore at eg har hatt kronisk betennelse i handledda. )
Personleg synest eg at dette er ei heilt feil tilnærming når ein står ovanfor menneske som er så sjuke at dei er 100% uføre. For det første er det utruleg utmattande for pasientane å måtte bruke så mykje tid i ulike køar, utan at ein nødvendigvis får hjelpa ein treng. I tillegg får pasientane tap av helse, inntekt og karrieremogelegheiter. Det er også ei vesentleg samfunnsøkomisk belasting at menneske vert gåande sjukmelde i åresvis, utan å kunne jobbe.
Løysinga for å få fortgang i behandlinga, er etter mitt syn at ein tek til å sjå pasienten som eit heilt menneske. Med dette meiner eg at legane må ta til å sjå på mennekset som ein heilskap, ikkje berre fokusere på den konkrete plagen, men sjå denne i samaneheng med resten av mennesket.
Og når ein kjem over til spesialisthelsetenesta, så er det berre tull at ein i utredningsfasen skal gå ein rundgang av utredningar ved dei ulike avdelingane. Det er jo mykje betre om ein møtte eit team spesialistar, fortalte historia si til desse samla og at spesialistane så kan diskutere seg fram til mest mogeleg sannsynleg diagnose og behandling. Deretter kan pasienten få hjelp ved den avdelinga som kan mest om diagnosen.
For å få til eit scenario som over, trur eg at ein bør reformere utdanninga av legar i Noreg. For det første bør ein opprette fleire turnusplassar, og utdanne fleire legar slik at ein får vekk ventelistene. Det er eit paradoks at eit sjukt menneske må stå på venteliste i månader og år før det kjem til ved rett avdeling på sjukehuset, medan ein bonde/vetrinær vert meld til politiet om dei ikkje behandlar eit sjukt dyr innan rimeleg tid. Altså får sjuke dyr raskare behandling enn sjuke menneske. Forklar meg det, den som kan.
Om ein får ein sjukdom som det ikkje er så lett å finne ut av, skjer jo ofte følgjande; Etter at fastlegen har skrive ut ein haug sjukmeldingar, og reseptar på sterk medisin som ikkje fungerer, blir du henvist til spesialist for kvar kroppsdel og problemområde som skal undersøkjast. Dette innebærer at du gjerne må stå kring tre månader (eller meir) i kø for å komme til på sjukehuset.
For min eigen del stod eg difor fleire månader i kø for å komme til ved ortopedisk avdeling. Deretter måtte eg stå tre månader i kø for å komme til hjå nevrolog. Så følgde tre månader med venting for å komme til hjå revmatologisk avdeling. Det høyrer og med til historia at ein gjerne skal ha ein oppfølgingstime på kvar avdeling. Dette har for min del tatt i snitt ein månad ved dei fleste avdelingane.
(Ironisk nok har eg fått ulike diagnoser frå gang til gang, der den einaste fellesnemnaren har vore at eg har hatt kronisk betennelse i handledda. )
Personleg synest eg at dette er ei heilt feil tilnærming når ein står ovanfor menneske som er så sjuke at dei er 100% uføre. For det første er det utruleg utmattande for pasientane å måtte bruke så mykje tid i ulike køar, utan at ein nødvendigvis får hjelpa ein treng. I tillegg får pasientane tap av helse, inntekt og karrieremogelegheiter. Det er også ei vesentleg samfunnsøkomisk belasting at menneske vert gåande sjukmelde i åresvis, utan å kunne jobbe.
Løysinga for å få fortgang i behandlinga, er etter mitt syn at ein tek til å sjå pasienten som eit heilt menneske. Med dette meiner eg at legane må ta til å sjå på mennekset som ein heilskap, ikkje berre fokusere på den konkrete plagen, men sjå denne i samaneheng med resten av mennesket.
Og når ein kjem over til spesialisthelsetenesta, så er det berre tull at ein i utredningsfasen skal gå ein rundgang av utredningar ved dei ulike avdelingane. Det er jo mykje betre om ein møtte eit team spesialistar, fortalte historia si til desse samla og at spesialistane så kan diskutere seg fram til mest mogeleg sannsynleg diagnose og behandling. Deretter kan pasienten få hjelp ved den avdelinga som kan mest om diagnosen.
For å få til eit scenario som over, trur eg at ein bør reformere utdanninga av legar i Noreg. For det første bør ein opprette fleire turnusplassar, og utdanne fleire legar slik at ein får vekk ventelistene. Det er eit paradoks at eit sjukt menneske må stå på venteliste i månader og år før det kjem til ved rett avdeling på sjukehuset, medan ein bonde/vetrinær vert meld til politiet om dei ikkje behandlar eit sjukt dyr innan rimeleg tid. Altså får sjuke dyr raskare behandling enn sjuke menneske. Forklar meg det, den som kan.
torsdag 5. juli 2012
Beinhard medisinering
Etter ei dryg veke på ein hard antibiotikakur, måtte eg i dag kaste inn handkleet. Trass i at det gjekk fint å gnafse Doxylin, viste det seg at det vart for stritt for magen når antibiotika nummer to skulle til pers. Komplikasjonane kom nemleg snikande etter at eg byrja å ta Azitromax. Det var nett som om eg hadde ete ein neve med depotkapslar som inneheldt napalm. Første og andre dag kom eg meg igjennom, men tredje dagen kjendest det ut som det hadde etsa eit stort hol i magen min. Til og med å ete "vanleg" mat er ei plage.
Det er skikkeleg frustrerande, fordi eg veit at eg har fått nettopp desse harde antibiotikakurane fordi eg har ei god borreliasuppe i kroppen som treng mest mogeleg effektiv behandling NO. Dessutan opplevde eg at Azitromax tok vekk litt av plagene som borreliaen førte med seg. (Den dempa mellom anna den kjensla av at eg har larvar under huda som et seg inn i kjøtet, noko som har vore svært smertefullt).
Då irriterer det meg grenselaust at hovudårsaka til at magen ikkje toler Azitromax no, er at eg har vore feilmedisinert i 1,5 år, der eg har gnafsa store mengder med betennelsesdempande og magesårprovoserande piller.
Akkurat no er det lite eg kan gjere, anna enn å vente på resept på ny antibiotika og håpe på at eg toler den betre. Kanskje dette også er dagen for å hente fram den gamle klassikaren: "Min lekam er meg blott en byrde" av Kvist?
Det er skikkeleg frustrerande, fordi eg veit at eg har fått nettopp desse harde antibiotikakurane fordi eg har ei god borreliasuppe i kroppen som treng mest mogeleg effektiv behandling NO. Dessutan opplevde eg at Azitromax tok vekk litt av plagene som borreliaen førte med seg. (Den dempa mellom anna den kjensla av at eg har larvar under huda som et seg inn i kjøtet, noko som har vore svært smertefullt).
Då irriterer det meg grenselaust at hovudårsaka til at magen ikkje toler Azitromax no, er at eg har vore feilmedisinert i 1,5 år, der eg har gnafsa store mengder med betennelsesdempande og magesårprovoserande piller.
Akkurat no er det lite eg kan gjere, anna enn å vente på resept på ny antibiotika og håpe på at eg toler den betre. Kanskje dette også er dagen for å hente fram den gamle klassikaren: "Min lekam er meg blott en byrde" av Kvist?
onsdag 4. juli 2012
Vannkefir = Elsk!
Så tok eg omsider steget, og sette i gang med å lage vannkefir, denne sagnomsuste helsebringande styrkedrikken som etter sigande dankar ut brus. Det høyres jo unekteleg litt skummelt ut, med vannkefirkorn som lever på botnen av eit norgesglas, og nærer seg på sukker, vatn, tørka frukt og ein dash sitron.
Fordelane med vannkefir er heldigsvis så mange at frykta for det ukjende lett let seg overvinne. Kven kan vel motstå ein frisk og sprudlande leskedrikk, som attpå til er sunn og stappfull av probiotika? For vannkefir er ein heilt genial hjelpar på vegen til ei betre helse, sidan eit regelmessig innatak kan hjelpe immunforsvaret. Med på kjøpet får ein også mange gode bakteriar, samt vitaminar, enzym og mineral. Bra for magen, og bra for deg om du drikk den før eller etter maten.
Dessutan er det litt ekstra stas at det "poffar" når du opnar glasflaska, og kan helle den sprudlande drikken i glaset utan noko slag dårleg samvit. Og best av alt? Det er kjempegodt, og etter mi meining langt betre enn brus! :D
Etter å ha laga nokre liter med ulik smak, er dette min førebelse favoritt:
1 liter med kaldt vatn (ca 22grader)
4 ss økologisk rårørsukker
3 tørka økologiske aprikosar (eller ein neve rosiner, eller anna tørka frukt)
3/4 dl kefirkorn
Ei tjukk skive sitron, helst økologisk
Steg 1:
Først blander ein vatnet med sukker, og rører om til alt er oppløyst. Pass på at vatnet held ca 22 grader. Deretter har ein i kefirkorn, tørka frukt og sitronskiva.
Ha på lokket til norgesglaset, og lat kefiren kose seg på kjøkkenbenken i 24-48 timar. (Du kan også ha eit klede over, slik at kefirkorna får litt ekstra luft. Berre hugs på å dekke til; fluger skjønner også kva som er godt).
Så kjem personleg preferanse inn: liker du bobler og litt syrleg smak, let du kefirkorna ete opp alt sukkeret, noko som tek ca 48 timar. Liker du mindre søtt og mindre boblete, stoppar du prosessen etter omlag 24 timar.
Steg 2:
Sil safta over i eit nytt Norgesglas. Bruk ein tøysil eller ein plastsil, sidan vannkefirkorn ikkje er så glade i stål. Deretter skyller du vannkefirkorna i kaldt vatn (ca 22 grader). Desse er no klare til å lage ei ny dose med velsmakande vannkefir. :D
Om du vil ha litt meir smak og farge på vannkefiren, kan du no putte oppi eit par ferske frukter (til dømes jordbær eller bringebær), før du set vannkefiren i kjøleskåpet. (Dette gjev ein seinare restgjæring enn om den står på kjønnkebenken) Om du let den stå ein dag eller to til, vert den ekstra sprudlande og fargerik før du har den på flaske.
Ein kan også tilsetje fruktjuice (t.d appelsin, annanas) i den ferdige vannkefiren for å få anna smak og farge på dropane.
Sjølv må eg tilstå at eg var litt skeptisk i byrjinga; kunne verkeleg vidunderdrikken vere alkoholfri?
Heldigvis! Det er ikkje meir alkhol i vannkefir enn kva det er i vanleg kefirmjølk. Trygt å drikke både for born, gravide og personar på antibiotikakurar. (Som den skeptikaren eg er, har eg testa med to ulike alkometer som på biletet, samt elektronisk alkometer. Dessutan sa Mattilsynet i Førde til meg at ein trygt kan drikke dette utan å vere redd for at det skal vere alkhol i vannkefir.)
Ps. Om du synest at den ferdige drikken er litt for lite søt, er det berre å tilsetje litt stevia.
Fordelane med vannkefir er heldigsvis så mange at frykta for det ukjende lett let seg overvinne. Kven kan vel motstå ein frisk og sprudlande leskedrikk, som attpå til er sunn og stappfull av probiotika? For vannkefir er ein heilt genial hjelpar på vegen til ei betre helse, sidan eit regelmessig innatak kan hjelpe immunforsvaret. Med på kjøpet får ein også mange gode bakteriar, samt vitaminar, enzym og mineral. Bra for magen, og bra for deg om du drikk den før eller etter maten.
Dessutan er det litt ekstra stas at det "poffar" når du opnar glasflaska, og kan helle den sprudlande drikken i glaset utan noko slag dårleg samvit. Og best av alt? Det er kjempegodt, og etter mi meining langt betre enn brus! :D
Korleis lagar ein så vannkefir?
Etter å ha laga nokre liter med ulik smak, er dette min førebelse favoritt:
1 liter med kaldt vatn (ca 22grader)
4 ss økologisk rårørsukker
3 tørka økologiske aprikosar (eller ein neve rosiner, eller anna tørka frukt)
3/4 dl kefirkorn
Ei tjukk skive sitron, helst økologisk
Steg 1:
Først blander ein vatnet med sukker, og rører om til alt er oppløyst. Pass på at vatnet held ca 22 grader. Deretter har ein i kefirkorn, tørka frukt og sitronskiva.
Ha på lokket til norgesglaset, og lat kefiren kose seg på kjøkkenbenken i 24-48 timar. (Du kan også ha eit klede over, slik at kefirkorna får litt ekstra luft. Berre hugs på å dekke til; fluger skjønner også kva som er godt).
Så kjem personleg preferanse inn: liker du bobler og litt syrleg smak, let du kefirkorna ete opp alt sukkeret, noko som tek ca 48 timar. Liker du mindre søtt og mindre boblete, stoppar du prosessen etter omlag 24 timar.
Steg 2:
Sil safta over i eit nytt Norgesglas. Bruk ein tøysil eller ein plastsil, sidan vannkefirkorn ikkje er så glade i stål. Deretter skyller du vannkefirkorna i kaldt vatn (ca 22 grader). Desse er no klare til å lage ei ny dose med velsmakande vannkefir. :D
Om du vil ha litt meir smak og farge på vannkefiren, kan du no putte oppi eit par ferske frukter (til dømes jordbær eller bringebær), før du set vannkefiren i kjøleskåpet. (Dette gjev ein seinare restgjæring enn om den står på kjønnkebenken) Om du let den stå ein dag eller to til, vert den ekstra sprudlande og fargerik før du har den på flaske.
Ein kan også tilsetje fruktjuice (t.d appelsin, annanas) i den ferdige vannkefiren for å få anna smak og farge på dropane.
Sjølv må eg tilstå at eg var litt skeptisk i byrjinga; kunne verkeleg vidunderdrikken vere alkoholfri?
Heldigvis! Det er ikkje meir alkhol i vannkefir enn kva det er i vanleg kefirmjølk. Trygt å drikke både for born, gravide og personar på antibiotikakurar. (Som den skeptikaren eg er, har eg testa med to ulike alkometer som på biletet, samt elektronisk alkometer. Dessutan sa Mattilsynet i Førde til meg at ein trygt kan drikke dette utan å vere redd for at det skal vere alkhol i vannkefir.)
Ps. Om du synest at den ferdige drikken er litt for lite søt, er det berre å tilsetje litt stevia.
mandag 2. juli 2012
Valuta for pengane!
I dag har eg vore til ein spesialist på stoffskifte, nærare bestemt på Volvat Medisinske Senter i Oslo. Om du lurer på om det var verd å bruke to tusen kroner på ein halvtime, og tilsvarande på reisa? Så kan eg svare følgjande; Det må vere dei mest velbrukte pengane eg har lagt att nokon stad dei siste åra! Takk og lov for det private helsevesenet! :D
I løpet av konsultasjonen fekk eg all den informasjonen eg trong, tatt riktige blodprøver og ikkje minst hjelp med ein plan for korleis ein skal medisinere hypothyreosen for å komme tilbake til eit normalt nivå. Legen kunne også fortelje mykje om verdien av eit riktig kosthald i høve hypothyreose, noko som er langt meir enn kva ein hadde fått i det offentlege helsevesenet.
.
Eg er rett og slett utruleg letta, og føler at eg no får den hjelpa eg treng både med stoffskiftet og borreliosen. :D Alternativet hadde jo vore å stå rundt tre månader i kø i det offentlege medan helsa skranta (mi erfaring etter 1,5 år i ulike sjukehuskøar), og truleg ikkje fått vite stort.
Difor vil eg rette ei STOR takk til Per Egil Hegge i Aftenposten, som hjelpte meg med å finne ein spesialist som verkeleg ER det! :D
I løpet av konsultasjonen fekk eg all den informasjonen eg trong, tatt riktige blodprøver og ikkje minst hjelp med ein plan for korleis ein skal medisinere hypothyreosen for å komme tilbake til eit normalt nivå. Legen kunne også fortelje mykje om verdien av eit riktig kosthald i høve hypothyreose, noko som er langt meir enn kva ein hadde fått i det offentlege helsevesenet.
.
Eg er rett og slett utruleg letta, og føler at eg no får den hjelpa eg treng både med stoffskiftet og borreliosen. :D Alternativet hadde jo vore å stå rundt tre månader i kø i det offentlege medan helsa skranta (mi erfaring etter 1,5 år i ulike sjukehuskøar), og truleg ikkje fått vite stort.
Difor vil eg rette ei STOR takk til Per Egil Hegge i Aftenposten, som hjelpte meg med å finne ein spesialist som verkeleg ER det! :D
Abonner på:
Innlegg (Atom)





